Invandrerkultur

I et intervju med kulturpolitik talsmann i FrP i Dagsavisa, sier Ulf Erik Knudsen (intervjuobjektet) at om det dannes en FrPregjering etter neste valg vil de kutte støtten til det han kaller "innvandrerkultur" til null. Han sier at et så lite land som Norge må ta vare på sin egen kulturarv, og om en tyrkisk dansegruppe vil sette opp en forestilling er det hyggelig det, men det skal ikke koste skattebetalerne et rødt øre.

Hva er galt med Norge? Hva er galt med menneskene her som sørger for at FrP er Norges største parti?

Når man får høre at Ole Ivars er Norges mestselgende band kommer kanskje noen brikker på plass.

skrivesperre

Jeg hater lyden av negler mot tavla. En slags skriking, som når meg så langt inn i kroppen, som noe som vrenger meg og gjør alt utrygt og ekkelt- helt annerledes. Plutselig kjenner jeg frysninger krible oppover hele meg, noe jeg ikke kan kontrollere. Som om noe annet som ikke hører til her tar plass i meg og stikker meg innenfra og gjør at jeg ikke kan tenke klart. Føler meg ikke som meg selv. Plutselig er hele meg borte, jeg kan ikke føle meg selv. Det eneste jeg kan føle er den jævla frysningen.

Jeg hater å starte et innlegg med en sånn klisje. Alt jeg skriver blir en klisje. Hvertfall det jeg skriver nå. Jeg føler at alt jeg leser er klisjeer, i forskjellige former. Jeg har prøvd å starte et innlegg for tredje gang nå, og jeg føler fremdeles at det er en klisje. K-L-I-S-J-É. Jeg vet ikke en gang om jeg skal skrive klisjé, klisje eller klisjè. Den personen som kan gi meg en tekst uten klisjeer, uten noe gammelt og noe jeg allerede har lagra en følelse for, får min dypeste respekt.

Ikke det at ikke klisjeer kan være fine, for all del. Det jeg har mest lyst til er å bo i Praha, London eller Berlin, ha takterasse eller bare veranda, drikke kaffe, whisky eller aller helst rødvin, høre på LP-plater og se på byen om natta. Gå på jazzklubber og røyke hele tiden uten å dø. Ha et rom med skråtak og tusenvis av CDer, bøker og vinyler. Kjøpe alle klærne mine brukt og skrive hele dagen. Elske villt i dobbltseng med lappeteppe hver natt, og sove med den jeg elsker under fullmånen. Heldigvis har den jeg elsker akuratt de samme drømmene. Det er noe jeg vil så kraftig at jeg kjenner hele meg lengte så sårt at det gjør vondt. 

Så jeg veit ikke hva konklusjonen er. Klisjeer er kjedelige. Men de er faen så fine også.

siste dag

Nå er jeg ferdig med grunnskolen om noen timer. Jeg kan huske da jeg starta i 8. klasse, og synes de som skulle slutte i 10. var så enormt store, ansvarsfulle og så totalt uendelig mye eldre og større enn meg. Nå skal jeg slutte. Jeg skal gå opp til Ivar, ta ham i hånda og få vitnemålet mitt. Jeg skal ikke tilbake til Hovseter mer, jeg skal begynne å ta banen helt ned til byen istedenfor. Jeg skal ikke ha Finn-Einar eller Gro mer, jeg skal aldri ha Ivar mer. Aldri som lærer. 

nei nei nei

Bestemoren min, som er kunstner, og lever for farger og vakre bilder holder på å bli ordentlig svaksynt. Jeg har 3 dager igjen med verdens beste klasse, og verdens mest fantastiske lærer. Jeg vet ikke om jeg gjorde riktig valg da jeg søkte Katta framfor Bysteinern. Jeg har 1000 ting å tenke på før Hove, som er om 5 dager. Jeg kan ikke finne filofaxen min. 

samtale på fest i Ski

meg: Hvor lenge har dere vært sammen?
hun: 2 år trooor jeg (bælmer flaska hun holder i hånda)
meg: du husker vel hvor lenge dere har vært sammen vel, kjære.
hun: joda (fniser). 1 år og 10 måneder på fredag.
meg: jøss.
hun: ja, det var et catch opp til navlen.
meg: au.

Regn, ciabatta og kjærlighet.

I går var jeg på en sinnsjuk fest. Konsert, skriking, øl.
Tok nattbussen hjem, og sov hos en venninne.

Dagen etter stod vi opp tidlig, hun jeg sov hos dro for å jobbe på Norwegian Wood, den andre venninna som også overnatta dro hjem. Jeg dro til Kaffebrenneriet og spiste frokos og hørte på musikk mens jeg så ut på regnet som slo mot vinduet av alle sine krefter, og leste en bok. Det er utrolig rart hvordan sånne små hendelser kan gjøre at man føler seg levende. Det var helt spesiellt, akuratt som om jeg levde ut noe jeg bare har drømt om. Det var meg, bok, og god ciabatta. Jeg gleder meg til å flytte for meg selv.

Jeg elsker regn. Det er den søte, tunge følelsen, som jeg føler sniker seg inn i meg på kattepoter hver gang himmelen er grå, jeg elsker. Men regn er også fint i seg selv. Det gir næring og liv. Og oversvømmelse og død. Finnes det noe som er bare bra?

Mange vil sikkert svare at kjærligheten bare er bra. Jeg tok en test i et blad som gikk ut på om du kunne nok om kjærlighet. Der var et av spørsmålene: "Er forelskelse bare bra?". Alternativene var: 1) JA! 2)Både ja og nei. 3) nei... jeg tenkte jo selvfølgelig at det riktige svaret var nr 2, men neida. Ung.no (som var kilden til testen) ville ha det til at forelskelse BARE var bra. DET kan jeg umulig tro. I så fall har jeg vært jævla uheldig med forelskelsene. Selv om jeg er i et lykkelig forhold, og selv om jeg vet at denne personen er det beste som har hendt meg, vet jeg også at noen tårer sikkert hadde vært spart om jeg ikke hadde møtt han det angår (ikke misforstå: følelsene mine for denne karen er alle de positive superlativene du kan komme på, men følelser som f.eks. sjalusi blir ikke møtt med glede hos denne jenta).

Jeg har så lyst til å skrive om sex, drugs & rock'n'roll i denne bloggen, men både mor og far har linken. Faen. Må bli voksen snart.

Barndommen og jula

da jeg var liten synes jeg blomster var så fine at jeg kalte dem Lampi. Jeg ville ha mitt eget, nydelige navn på disse fantastiske tingene, disse fargeklattene som prydet hagen og verdenen min og gjorde den full av liv og former. Blomstene var mine, bare mine, og jeg elsket dem. Bukett på bukkett, mamma her er flere blåklokker. Grønske i hendene. "Se! Lampi! Laaampi!!" Kunne jeg rope ut mens jeg slo de små hendene mine mot bilruta mens vi kjørte til bestemor. Jeg ville bare ut av den trange bilen, og ut og lukte og ta på de gule blomstene vi kjørte forbi. Lampi var det fineste ordet jeg visste, blomster var det fineste jeg visste om.

Faen, som jeg savner å være liten. Det var den tiden da tanken på barneTV kunne friske opp hele dagen, eller blomster kunne gjøre meg helt fortryllet inn i min egen verden. Da jeg trodde på alt som ble sagt, og trodde at jeg var det mest opplyste mennesket på jorda. Da jeg kunne oppføre meg som et barn og gjøre som jeg ville.

Da jeg var liten var jula magisk. Jeg kan huske følelsen. Jula var en fantastisk, herlig tid, det var den beste tida på året. Stemning, stemning, STEMNING, gaver, bestemor og maten hennes, familie, juletre, snø, julefilmer, julekjole, julegodteri, marsipan, julekalender, mørkt om morgenen. Jula var klimakset av alle klimaks.

Forrige jul trådde jeg inn i en slags depresjon. Jula hadde virkelig blitt borte. Jeg følte at forrige jul bare kom noen uker etter den før der igjen, og stemningen var borte begge gangene. Jula har alltid vært noe så stort for meg, noe så fantastisk nydelig og kostelig, noe som har vært bare mitt og som jeg har villet holde på det beste jeg har kunnet. Men tida går bare fortere og fortere. Et år er over på null komma niks. Jula i fjor inneholdt ikke annet enn sørpe og sure mennesker, og framfor alt: STRESS. Stress, stress, stress. Julemusikken minte meg bare på den gangen jeg faktisk hadde stemning og gjorde meg bare trist og sentimental, julefilmene gjorde det samme, tida gikk og plutselig var det lille julaften, jeg panikkhandlet som bare faen og endte opp med å kjøpe noe så fantasiløst som CDer til hele familien og det var bare sørpe sørpe sørpe.

Det ser altså sånn ut:

Jula for bare 3 år siden = MAGI
Jula nå for tiden = STRESS

For meg har jula blitt en forbrukervare, man tar ikke vare på den på samme måte man gjorde før. Det er akuratt som med barneTV.