skrivesperre

Jeg hater lyden av negler mot tavla. En slags skriking, som når meg så langt inn i kroppen, som noe som vrenger meg og gjør alt utrygt og ekkelt- helt annerledes. Plutselig kjenner jeg frysninger krible oppover hele meg, noe jeg ikke kan kontrollere. Som om noe annet som ikke hører til her tar plass i meg og stikker meg innenfra og gjør at jeg ikke kan tenke klart. Føler meg ikke som meg selv. Plutselig er hele meg borte, jeg kan ikke føle meg selv. Det eneste jeg kan føle er den jævla frysningen.

Jeg hater å starte et innlegg med en sånn klisje. Alt jeg skriver blir en klisje. Hvertfall det jeg skriver nå. Jeg føler at alt jeg leser er klisjeer, i forskjellige former. Jeg har prøvd å starte et innlegg for tredje gang nå, og jeg føler fremdeles at det er en klisje. K-L-I-S-J-É. Jeg vet ikke en gang om jeg skal skrive klisjé, klisje eller klisjè. Den personen som kan gi meg en tekst uten klisjeer, uten noe gammelt og noe jeg allerede har lagra en følelse for, får min dypeste respekt.

Ikke det at ikke klisjeer kan være fine, for all del. Det jeg har mest lyst til er å bo i Praha, London eller Berlin, ha takterasse eller bare veranda, drikke kaffe, whisky eller aller helst rødvin, høre på LP-plater og se på byen om natta. Gå på jazzklubber og røyke hele tiden uten å dø. Ha et rom med skråtak og tusenvis av CDer, bøker og vinyler. Kjøpe alle klærne mine brukt og skrive hele dagen. Elske villt i dobbltseng med lappeteppe hver natt, og sove med den jeg elsker under fullmånen. Heldigvis har den jeg elsker akuratt de samme drømmene. Det er noe jeg vil så kraftig at jeg kjenner hele meg lengte så sårt at det gjør vondt. 

Så jeg veit ikke hva konklusjonen er. Klisjeer er kjedelige. Men de er faen så fine også.